Dexter update

Dexter update

Tusen takk for all omtanke etter innlegget i går ❤️ Han har ikke hatt noen anfall etter dyrlegen og han er tilbake til gamle seg. Nå tar vi hver dag som den kommer frem til resultatet av MR-undersøkelsen foreligger.

Lik bragelius på facebook
Instagram: bragelius
Snapchat: bragelius

Noen dager er fryktelig tunge

Noen dager er fryktelig tunge

Jeg har tidligere fortalt om Dexter the dog som har epilepsi. Dette fikk han for et år siden og selv om han gjennomsnittlig har hatt et anfall i uken så har ting gått greit. Et anfall i uken er likevel alt for mye, og han har derfor vært til undersøkelse flere ganger og vi har økt medisinene jevnt og trutt. Men dessverre har det ikke hjulpet.

Nå er det verre enn noen gang. I natt fikk han tre anfall og i dag fikk han to til.  Dette medførte at A kjørte han til dyrelegen og hvor han ble til observasjon ut dagen, og der fikk han to nye anfall. Det vil si 7 anfall under 24 timer… Et anfall varer 2-3 minutter hvor han får store kramper over hele kroppen, fråder, spenner og strekker hver muskel. Heldigvis er han bevisstløs, men det er perioden etterpå som er verst. For da er han desorientert og forrvirret, og i går tok det en halv time før han kjente oss igjen.

Nå skal vi prøve ut nye medisiner igjen og i tillegg har vi bestilt MR-undersøkelse 6. februar. For mye tyder på at det kanskje ikke bare er epilepsi, men hjernesvulst. Det er for jævlig bare å skrive det, men er det hjernesvulst er det lite å gjøre… Men jeg krysser fingrer, tær, armer og ben for at det ikke er annet en epilepsi, for da kan dyrlegen sette i gang en intensiv behandling som gjør at Dexter the dog kan nye mange snøfulle påsker i Lyseheiene og solfylte sommere i Lysebotn og i Sverige.

Kryss fingrene for oss ❤️

Lik bragelius på facebook
Instagram: bragelius
Snapchat: bragelius

Ingrid ❤️

Ingrid ❤️

For de av dere som har meg på snapchat (brukernavn: bragelius), så kunne dere i går se at jeg besøkte barneskolelæreren min, Ingrid.

Jeg hadde ikke sett Ingrid siden jeg gikk ut av barneskolen i 1996 (hjelpes det er lenge siden…), men takket være facebook så fikk vi kontakt igjen. Hun inviterte meg dermed hjem på kaffe og smørbrød, og det ble et utrolig koselig møte! ☺️ Vi snakket om den gang, hvordan livet arter seg nå og ikke minst hva vi har gjort i mellomtiden 😄

Jeg tror kanskje Ingrid ble overrasket over alt jeg husket fra ting hun gjorde som lærer, men av alle lærere jeg har hatt så er det ingen som overgår henne. Ikke bare var hun dyktig som lærer, men hun utstrålte en egen omsorg for oss alle og enhver. Hun har derfor gjort en stor forskjell i mitt liv, men jeg vet også at hun har gjort en stor forskjell hos mange andre. Så barneskolen husker jeg tilbake som noen fantastiske år, og det var utrolig hyggelig å bli invitert hjem til henne nå etter 22 år.

Årsaken til at jeg ikke hadde sett Ingrid siden barneskolen var at da jeg skulle starte på ungdomsskolen så flyttet vi til en annen kant av Stavanger. Så mens resten av klassen min startet på ungdomsskolen rett ved siden av barneskolen, så startet jeg på en ungdomsskole hvor jeg ikke kjente noen. I klassen min var det tre barneskoler som skulle forenes, og det sier seg selv at det var vanskelig å få innpass som en helt ukjent. Sakte men sikkert mistet jeg kontakten med alle vennene fra barneskolen, og dermed gikk det som det gikk…

Nå skal uansett ikke jeg dvele ved fortiden, men heller kjenne på den gode følelsen av fantantastike minner som jeg var full av da jeg kjørte hjem fra besøket med Ingrid ☺️

Lik bragelius på facebook
Instagram: bragelius
Snapchat: bragelius

Adjø 2017

Adjø 2017

Da sier vi adjø til 2017 og går snart inn i 2018. Jeg synes alltid det er rart å ta farvel med et nytt år, men jeg har store håp og planer for det neste året, og jeg kjenner derfor at jeg gleder meg til å ta fatt på 2018. Før vi derimot ønsker 2018 velkommen, så er det greit å reflektere over 2017.

På veien videre tar jeg kun med meg de gode dagene. Ja, foruten de dårlige dagene jeg har lært noe av selvsagt, for lærer man ikke av fortiden er man dømt å repetere det samme i fremtiden.

Helhetlig kan jeg uansett konstantere at 2017 har vært et fantastisk år. Det har naturligvis vært preget av Symesterskapet. For selv om dere kun så meg på skjermen i åtte episoder, så har Symesterskapet vært en del av meg siden jeg sendte søknaden i januar. Lite visste jeg hvor utrolig gøy det skulle bli, men enda mindre visste jeg hvor mye jeg skulle lære om meg selv. Jeg har fått mer selvtillit til å bare være meg selv, jeg har fått mer pågangsmot til å satse på ting som gjør meg glad, og jeg har lært meg å sette pris på alle de fantastiske tingene livet har å by på.

For en nyttårsaften er kanskje en av de største påminnelsene om at et år er fryktelig kort. Det handler derfor om å nyte hver bit av det livet har å by på, enten det innebærer å ligge i armkroken til en god venn eller bestige en fjelltopp på jakten etter adrenalin. Hva som er det gode liv definerer du, men uansett hva det er så må du huske på å ta deg tid til å nyte det hele. For husk at livet kommer ikke, det er.

Så selv om jeg gleder meg til 2018 da jeg har store håp og planer så skal jeg huske på å leve litt her og nå. Mine planer innebærer derimot ingen nyttårsforsett :) Jeg har selvsagt håp om at jeg skal trene mer, spise sunnere og jobbe hardere, men dette er egenskaper man kan strebe etter uten å legge det i forsetts-form. Uansett har jeg har tenkt å fortsette med å være den samme rare, sarkastiske og festlige fyren dere har alle kommet hit for lese om 😉

Så takk for alt 2017! Tusen takk for alle reisene og opplevelsene du ga meg! Tusen takk for mye glede og lite sorg. Tusen takk for vennene, familien, mann og hund jeg får lov til å ha i livet mitt. Tusen takk for du er du! ❤️

Lik nyttårs-bragelius på Facebook

Jul, juleblogg og episode 5

Jul, juleblogg og episode 5

Det ble rett og slett ingen blogginnlegg i går da lørdagen ble såpass bratt at jeg ikke var i form til å gjøre noen ting. Selv om søndagen ble veldig tung så kan vi i hvert fall konkludere med at det var verdt det, for A og jeg er enige om at det ble den beste Thanksgivingen så langt. Folk var i strålende humør, maten smakte fantastisk og det ble festlige taler og dans ut i de sene nattetimer. Dessverre tok jeg ingen bilder, men siden det skyldes at jeg var så opptatt med å ha det gøy så tenker jeg det går fint :) Nå starter  planleggingen til neste års Thanksgiving, og vi gleder oss stort!

Så er det jo mandag og det innebærer en viktig ting, nemlig Symesterskapet! I dag er det episode fem og det betyr at vi er over halvveis! Med andre ord, jeg klorer meg fast og ingen er kvitt meg enda ;) I slutten av forrige episode stilte Christine Hope spørsmålet om hvor ugly kan en julegenser være? Dermed er det lett å tenke seg at det blir julestemning i dagens episode, noe som passer meg fint.

Denne bloggen ble nemlig skapt i 2012 fordi jeg elsker jul og jeg tenkte det var hyggelig å dokumentere prosessen. Den ble fort veldig populær, men så klarte jeg dessverre ikke å opprettholde motivasjonen til å fortsette bloggen etter jul. En ting var også at jeg i den perioden søkte jobb og var redd for at en blogg ville virke for flåsete. Nå etter fem år har jeg sluttet å bry meg om hva andre måtte mene og tenke, og dermed tok jeg opp bloggen i juni og har blogget hver dag siden. For som jeg har vært inne på tidligere så er språket mitt viktigste arbeidsverktøy og jeg blir ingen dårligere jurist av å skrive mer. Jeg mener også at bloggen ikke har et innhold som skader yrkesgruppen jeg tilhører, heller tvert i mot. Den viser at bak rettskappen er vi helt vanlige mennesker med helt vanlige liv og hvor vi lever i 2017 – sosiale mediers tid. Jeg må likevel alltid være bevisst mitt yrke og bloggen, nettopp for ikke å skade yrkesgruppen min, men jeg tror ingen tenker mindre om politiadvokater ved å se at det er rom for en som meg i det som mange forventer er en utdatert og konservativ bransje. Dessuten tror jeg folk er oppegående nok til å forstå at vi har ulike roller og at den Brage du ser på skjermen, er ikke den samme du møter i retten, for jobb er jobb og fritid er fritid.

Uansett, jeg håper du er i full julestemning og gleder deg til dagens episode som sendes på NRK klokken 19:45!

Lik jule-bragelius på facebook.

Kjære 14 år gamle meg…

Kjære 14 år gamle meg…

I dag har jeg bursdag! Jeg blir 34 år og det kjennes helt greit… For som jeg tidligere har skrevet så er jeg ikke særlig glad i bursdager. Bursdager er likevel ikke helt unyttige, de kan brukes til refleksjon, og det er det jeg har gjort i dag.

Det er 20 år siden jeg ble 14 år, og jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at fremtiden skulle bli som den ble. Ingen kan forutsi fremtiden, men livet mitt var såpass mørkt på den tiden at jeg hadde ikke forestilt meg lyset komme. For i dag er ting lyst, og jeg kan heldigvis la fortid være fortid, men hadde det vært mulig så skulle jeg gjerne ha skrevet et brev til 14 år gamle meg, for det hadde gjort ting så mye enklere. Det går ikke, men jeg har gjort det likevel.

Kjære 14 år gamle meg…

Jeg skulle ønske jeg kunne si til deg at ting snart vil bli lysere, at det snart vil bli slutt på de mørke stundene og at det snart vil gå over. Det kan jeg dessverre ikke, for selv om jeg kan love deg at ting vil bli lyst, så vil det ta tid. Fordi du kommer aldri til å få det bra på ungdomsskolen, for ungdomsskolen er og blir for jævlig. Du vil aldri forstå hvorfor lærerne tvinger deg ut i skolegården hvert friminutt bare for at du skal stå der alene dag etter dag, og du vil aldri forstå hvorfor ingen så deg. En dag vil du likevel forstå at annerledes er bra, og at det heller er synd på de som må leve et trist og forutsigbart liv. Det er en fattig trøst, jeg vet det, for det gjør det ikke mindre jævlig, og følelsen av å drukne mens andre puster vil aldri forsvinne, men det går over – jeg lover.

Disse årene vil som alle kommende år, valg og handlinger komme til å prege, forme og endre deg. Husk at tanker blir til ord, ord blir til handlinger og handlinger blir til den du er.

Disse årene vil gjøre deg forbanna på urettferdighet, men du vil irritere deg over mennesker som bruker fortiden som en krykke. Prøv å være litt mykere.

Disse årene vil gjøre at du aldri tillater noen å overse deg igjen. Du vil heve stemmen når andre hvisker, du vil berette meningene dine når andre holder kjeft og du vil si i fra når ingen andre tør. La aldri noen diktere din rett til å la deg bli hørt, sett eller merket, men velg kampene med omhu – for skriker du alltid så slutter folk å lytte.

Du kommer til å gjøre feil som alle andre. En del av disse vil du angre på, men alle vil du lære av. Husk å reflektere over hvorfor ting ble som de ble, for lærer du av fortiden repeterer du den ikke i fremtiden.

Du kommer til å prøve deg på et kreativ studium, men i jakten på å bli sett blir du hovmodig og utålmodig. Kreativiteten din forsvinner derimot aldri, men man vet ikke hva man er god på før man har prøvd. Husk at ingen blir talent uten hardt arbeid.

Du kommer til å starte på jusstudiet selv om andre sier at det ikke passer deg. En stund vil du føle deg fremmed, men brikkene vil falle på plass og du vil få vennskap, kunnskap og erfaring du aldri ville vært foruten. Husk at magefølelsen sjelden tar feil, så lytt aldri til mennesker som sier det motsatte.

Du kommer til å bo i København, Oslo, Bergen og Australia, før du ender opp i Stavanger igjen. Du vil aldri miste drømmen om å bo et annet sted enn der du oppholder deg, men lær deg ikke å bare fokusere på hva som måtte komme etterpå. Husk at livet kommer ikke, det er.

Du kommer alltid til å jage etter det å bli bedre, og selv om det opprettholder sulten på livet så ikke glem å nyte øyeblikkene. Husk at livet er fryktelig kort, og det nytter ikke å eksistere hvis man ikke har tid til å leve.

Du kommer til å miste venner, men få nye. Venner vil alltid komme og gå, men en del vil bestå. Husk at selv de sterkeste vennskap er blomster som trenger kjærlighet.

Du kommer til å snakke siste gang ordentlig med pappa høsten 2000. Han dør i januar 2013, så benytt sjansen til å si det du vil når du kan. Husk at sjanser er flyktige og mulighetene ikke venter.

Du kommer til å tro du har funnet kjærligheten og mistet den, men ekte kjærlighet finner du først en vårdag i 2012, og han frir til deg i en deilig champagnerus i Amsterdam. Husk å gi han den oppmerksomheten han fortjener, selv på hverdagene som det er mest av.

Du kommer til å gjøre så mye, og selv om jeg vet at morgendagen noen ganger vil føles så uendelig mørk, så vet ingen hva den bringer. Hold derfor ut kjære du. Bruk tiden på å observere andre så lærer du deg hva som får de til å le. Bruk tiden på å lage motreplikker så lærer du deg å svare på kommando, og bruk tiden på å planlegge fremtiden så lærer du deg å jage etter drømmene. For med hardt arbeid så kan drømmer bli til virkelighet.

Gratulerer med 14-årsdagen din, klem fra 34 år gamle deg. 

Lik bursdagsmelankolske-bragelius på facebook.

Drodling

Drodling

Jeg drodler og jeg har drodlet så lenge jeg kan huske. Det vil si ufokusert, halvt automatisert, ubevisst og uoppmerksom skribling, rabling og klussing mens man er opptatt av noe annet.

Jeg drodler når jeg sitter i telefonen, jeg drodler mens jeg tenker og jeg drodler mens jeg lytter. Noen ganger er det helt abstrakt, mens andre ganger er det ansikter. Som eksempelvis disse ansiktene som har blitt drodlet frem på servietter mens jeg har hatt fokuset på noe helt annet. Ikke spør meg om hvorfor det ble på servietter og ikke spør meg om hvorfor det ble disse ansiktetene, for jeg her ikke peiling. Noe sier meg likevel at jeg har hatt et fokus på abnorme lepper om dagen, hva nå enn det måtte bety…

Det virker kanskje helt unyttig, men selv om drodleriene ikke har noen nyttefunksjon i seg selv så hevdes det (og jeg kan bekrefte det) at aktiviteten hjelpe med å holde oppmerksomheten om et emne fremfor at man forsvinner i andre tanker. Så selv om mine kruseduller kan få meg til å virke ufokusert, så er det faktisk fokusert jeg er!

IMG_4976-2.jpg

Et ufokusert ansikt for å holde tegneren fokusert.

IMG_4981-2.jpg

Nesehår var visstnok også viktig for underbevisstheten min denne dagen…

Studiekoppen <3

Studiekoppen <3

Foruten veldig gode venner så er det én ting som har fulgt meg siden studietiden, og det er denne koppen. Koppen ble kjøpt i tidenes verste bakrus på flyplassen i Helsinki etter å ha festet fem dager i strekk samme med jusstudenter fra hele Norden. Så av alle ting fra Finnland så var det denne koppen jeg tok med meg. Ja, foruten å aldri ha lyst på Minttu igjen…

Denne koppen har rommet alt fra dårlig kaffe til lunken kirkekaffe . Den har sett meg svette i angst over eksamener jeg aldri trodde jeg skulle fullføre, til rettssaker jeg trodde jeg kom til å skakkjøre. Den har hørt meg fantasere og drømme, til å høre at jeg av og til bare vil rømme. Den har fått meg til å smile over gode minner, til å fundere over hva fremtiden vil bringe. Den har gått i gulvet, men aldri knust, den er mitt lille vidunderkrus.

Enlight61.jpg

Mønsteret kan man mene så mangt om, men jeg elsker det. Designet er Iittala sitt, men  dessverre har det gått ut av produksjon…

Homo i politiet

Homo i politiet

Det har vært et mål for meg ikke å skrive så mye fra jobben min i denne bloggen, rett og slett fordi jeg liker å skille jobb og privatliv. Jeg får likevel en del spørsmål om hvordan det er å være homo i politiet, og dette er spørsmål som jeg merker kommer av en slags forventning om at det å være homo i politiet må være utfordrende. Det er kanskje ikke så rart, tradisjonelt sett har nok politiet ikke vært det arbeidsstedet homofile har strømmet til, og landets aviser elsker å skrive historier som får politiet i dårlig lys, enten det er konservatisme eller diskriminering.

Jeg kan ikke skrive for andre enn meg selv, men jeg tenker det kan være greit å fortelle en gang for alle om hvordan jeg opplever det å være homo i politiet.

Først og fremst, jeg er en åpen homo og jeg trenger sjeldent å fortelle det til andre mennesker. Jeg tror ikke at jeg er så veldig annerledes, men jeg har nok stereotyper som gjør at det er lett for andre å forstå at jeg er homo. Jeg er meg selv, og jeg har aldri hatt behov for å late som noe annet. Jeg presiserer dette fordi jeg synes det er viktig å ha i bakhodet at jeg er ikke en homo som glir inn i mengden og ikke risikerer diskriminering fordi jeg er akkurat spiselig nok for de som mener «Det er helt greit med homser altså, men hvorfor må de alltid være så jævla homo?». Jeg er homo, jeg er stolt og jeg er akkurat den jeg er!

Da jeg startet som politijurist i politiet mars 2015 var jeg spent som man alltid er i en ny jobb. Jeg var aldri redd for ikke å bli tatt godt i mot på grunn av legningen min, politiet har tross alt stilt opp i Pride-parader, men man vet aldri hvem kollegaene sine blir. Jeg har likevel fra første dag blitt tatt i mot med åpne armer og jeg kan ikke huske en eneste gang å ha blitt behandlet annerledes, følt meg diskriminert eller opplevd ubehagelige situasjoner på grunn av legningen min.

Jeg har aldri fått kommentarer som har vært sårende, aldri hørt meninger jeg har stusset over og aldri opplevd holdninger som har vært foreldet. Ting trenger derimot ikke å være uttalt for at man opplever diskriminering, diskriminering kan komme i form av små hint, blikk og oppførsel som  gjør at man blir behandlet annerledes. Jeg har heller ikke opplevd noe av dette i politiet.

Dette er en selvfølge, men det er ikke en selvfølge over alt. Man leser stadig vekk i aviser om LHBT’er som blir diskriminert på arbeidsplassen basert på legningen sin. Selvfølgen bør likevel være størst hos politiet som fremst av alle skal gå frem som en god rollemodell, og derfor er det fantastisk å konstatere at min arbeidsplass nettopp gjør det.

Så til dere som lurer, i politiet er jeg og har alltid blitt mottatt som bare Brage, verken mer eller mindre. De få gangene jeg må tenke over min legning i sammenheng med det å jobbe i politet er de gangene folk utad spør. Det sier vel litt!

IMG_1605

Forferdelige, syndige meg

Forferdelige, syndige meg

I helgen har jeg vært på Sørlandet, også kalt bibelbelte. Det fører meg fort tilbake til min egen ungdomstid som var full av Jesus, den Heilage Ande og Vår Herre. Årsaken var ikke min mor, far eller andre familiemedlemmer, men at jeg som en forvirret liten ungdom ikke helt visste hvor jeg skulle eller hvem jeg var. Jeg hadde vært innom Frelsesarmeen, men det ble kjedelig i lengden, så sammen med ei venninne oppsøkte vi en pinsemenighet. Vi dro kun for å se på de rare som talte i tunger, men før jeg visste ordet av det var min glade og grensesprengende ungdomstid erstattet med gudsfrykt, dommedagsprofetier og homsehat.

Jeg holdt ut et par år, for selv om det innebar våkenetter med frykt for helvete, så var det blitt en del av meg. Min mor så med stor bekymring på en sønn som visnet hen, men det var lite hun kunne gjøre. Det hadde nok vært enklere hadde jeg vært en vill og festglad ungdom, enn at jeg gravde meg ned i bibelstudier, gudsdyrking og selvhat.

Mamma gjorde det eneste rette ut fra situasjonen, hun fortalte meg hver dag at jeg var verdifull enten jeg likte jenter eller gutter. For det er noe rart med mødre, de fornemmer ting andre ikke ser. Jeg visste jeg likte gutter, men jeg var overbevist om at jeg kunne endre dette ved å be sterkere, høyere og bedre. Til tross for iherdige forsøk våknet jeg opp like homofil som dagen før, og jeg var sikker på at det var min tro som ikke var sterk nok. Jeg var til slutt så sikker på at jeg skulle til helvete at jeg flere ganger tenkte det var best å avslutte alt selv. Et liv som synder på jorden var ikke verdt å leve.

Jeg forsøkte aldri, takket være mamma. For selv om hennes påminnelse om at jeg var verdifull føltes som et angrep på hele min overbevisning, så innså jeg sakte men sikkert at det var noe var riv ruskende galt med det jeg ble innprentet av menigheten.

Jeg kuttet ut alt, og som en nyklekket og forvirret kylling kom jeg ut av skapet. Like venneløs som en nyklekket og forvirret kylling ble jeg også. Frykten for Satan, Helvete og Gud forsvant ikke like fort, det skulle ta mange år, men i dag er min kunnskap basert på generell skepsis, logikk og vitenskap. Ut fra generell skepsis utfordrer jeg Guds eksistens, ut fra logikk tviler jeg på bibelens innhold som Guds ord og ut fra vitenskap vet jeg at strenge religiøse leveregler er skapt av kontrollerende og utspekulerte individer, ikke Gud.

En god stund gikk jeg rundt og sveiv og visste verken hvordan en homo så ut eller hvor man fant disse. Helt til den dagen da mamma kom hjem med en annonse om ungdomsgruppa til LLH (Landsforeningen for lesbiske og homofile, nå foreningen FRI). Tanken på å gå dit var forskrekkelig, men mamma (som skulle vise seg å være første mor som noen gang hadde ringt på vegne av noen) var lei av einstøingen sin, så hun ringte leder og sa hun hadde en homo som trengte å møte andre homser. Før jeg visste ordet av det så hadde jeg en avtale om å dra på ungdomsgruppa.

Ungdomsgruppa fikk selvtilliten og meg på rett kjøl, og i løpet av kort tid fikk jeg venner, kunnskap og troen på meg selv. Jeg gikk fra å være en grå, redd og anonym figur, til å være en fargeklatt. Jeg gikk fra en som aldri sa noe, til han som aldri holder kjeft. Jeg gikk fra å hate livet, til å nyte hvert øyeblikk.

I dag har vi fått en åpen og inkluderende kirke, i hvert fall storparten, men vi har fortsatt konservative menigheter, frikirker og sekter. For hver slik jeg passerer så lurer jeg på hvor mange sitter der inne og ikke tørr å komme ut? Hvor mange sitter der inne og hater seg selv? Hvor mange ser på verden utenfor og tror det er et forferdelig syndig sted? Hvor mange vurderer å avslutte alt fordi de tror livet ikke er verdt å leve? Hvor mange har vi allerede mistet?

Jeg har sluttet å be om endring for meg selv, men jeg ber fortsatt om endring for verden.

IMG_4143

Kom ut, kom frem! Det blir bedre, jeg lover!