Røyking, sigg og fest!

Røyking, sigg og fest!

For en som aldri har røkt så var jeg merkelig motstander av røykeloven da den kom. Jeg var ung, uerfaren og hadde nettopp startet å gå ut på byen. Så i panikk for at den store utelivsdøden skulle oppstå, som motstanderens av loven hadde varslet, så kjempet jeg med dem. Riktignok luktet det promp de første månedene vi gikk ut på byen, og det skulle ta år før den innrøkte lukten skulle slippe taket, men på kort tid omfavnet jeg loven med stor glede. For endelig slapp jakken å lukte askebeger, og den merkelige følelsen i halsen forsvant.

Siden har jeg vært den største motstander av røyk. En ting er at det er helseskadelig, men det er også fryktelig usosialt. For på fest er det alltid noen som skal festrøyke, og siden de må ut, blir det fort til at halvparten står ute og sigger, mens andre halvdelen er inne. Derfor styrer jeg røykepauser med jernhånd når jeg har fest eller har rollen som toastmaster.

Det er likevel først nå i sydenland at jeg innser hvor utrolig lite jeg liker røyk. For selv om Spania i 2011 innførte lover som forbyr røyking på serveringssteder, så forhindrer det ikke turistene å fyre opp sigg på sigg mens man sitter og spiser middag. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått et godt måltid ødelagt av sigarettrøyk her nede, og det toppet seg da vi i går satt og spiste og nabobordet spurte om vi brukte askebegeret vårt, og fyrte like så godt opp en 20-pakning med prince mild…

Nå håper jeg Norge ser til NYC og ikke tillater røyking selv på uteservinger ;) Det er ikke for å være moraliserende, men ta litt hensyn. Jeg vet de fleste gjør det, men mye hensyn forsvinner med alkoholen. Så jenter på fest: dere må gjerne gå to på do, men må dere gå ti sammen ut for å røyke? Ja, her diskriminerer jeg, for det er ingen som festrøker mer enn jenter!

Lik moraliserende-bragelius på Facebook

Hva i all verden er en politiadvokat?

Hva i all verden er en politiadvokat?

Jeg jobber som politiadvokat og spørsmålet om hva i all verden er en politiadvokat har jeg fått mange ganger. Ofte når jeg prøver å forklare blir det så kronglete at de fleste mister interessen halvveis. Jeg skjønner likevel at det ikke er opplagt, og i dag skal jeg så godt som mulig prøve å forklare.

Først og fremst lurer de fleste på hva som er forskjellen på en advokat og en politiadvoakt.

Både advokater og politiadvokater er jurister. Jurist blir man etter å ha fullført en mastergradutdanning i rettsvitenskap (jus-studiet), og som tidligere het cand.jur. Studiet tar fem år og er en integrert mastergrad (tidligere seks år), noe som betyr at det er fem år eller ingenting. Så slutter du etter tre år har du ingen bachelor, for bachelor i rettsvitenskap er en egen utdanning.

Når man har fullført jus-studiet så har man et hav av jobbmuligheter både i det offentlig eller private. Selv startet jeg i Skatteetaten og var der i et år før jeg gikk over til et advokatfirma. De aller fleste forbinder derimot jurister med advokater, dommere, politiadvokater og statsadvokater.

Advokat:

For å bli advokat må man først jobbe et par år som advokatfullmektig (fullmektig betyr at man opptrer på vegne av en annen advokat (prinsipal) og yter rettshjelp i hans navn). Etter to år kan man få egen advokatbevilling dersom man oppfyller de øvrige lovbestemte kravene som praksis for domstolene (ha vært i retten med et visst antall saker, i utgangspunktet tre sivilrettslige saker), og gjennomfører og består advokatkurset. Jeg har en slik advokatbevilling.

Advokater jobber også i det offentlig og private, men de man kanskje kjenner best fra media er de som jobber som forsvarere. En forsvarer er en advokat som bistår en siktet eller tiltalt i en straffesak. De jobber i private firma, men i de aller fleste saker har man rett på «offentlig forsvarer», som vil si at staten betaler kostnaden ved å ha forsvarer.

Politiadvokat

For å bli politiadvokat så må man bli ansatt i påtalemyndigheten i politiet. Man starter først med tittelen politifullmektig (her er det unntak, har man et par års erfaring kan man få tittelen politiadvokat i visse politidistrikt med en gang). Etter diverse kurs hos Statsadvokatene og på politihøyskolen, samt etter å ha gått i retten med et visst antall saker (hos oss 10 saker med en strafferamme på over 1 år) kan man søke om å få utvidet påtalekompetanse og få tittelen politiadvokat.

Som politijurist (politiadvokat og politifullmektig) så har man varierte arbeidsoppgaver, men blant annet begår arbeidet ut på:

  • Lede politiets etterforskning i straffesaker, det vil si om etterforskning skal igangsettes, og hvilke etterforskingsskritt som skal iverksettes, herunder beslutning av tvangsmidler slik som ransaking, pågripelse, kroppslig undersøkelse (urinprøve, blodprøve) osv.
  • Avgjøre spørsmålet om påtale i straffesaker, herunder om det skal tas ut tiltale, utferdige siktelse, gi forelegg på bot, gi påtaleunnlatelse, eller henlegge)
  • Gå i retten som aktor (latin for anklager).

Men hva er utvidet påtalekompetanse?

De faglig overordnede til politijuristene er Statsadvokatene og Riksadvokaten, og for de fleste sakene med en strafferamme over et år så er det Statsadvokatene som har kompetansen, det vil si retten til å avgjøre påtalespørsmålet (ta ut tiltale, gi forelegg på bot, gi påtaleunnlatelse, eller henlegge). Derfor må man som politifullmektig sende en påtegning til Statsadvokatene med forslag om å avgjøre et påtalespørsmål. Når de derimot, etter søknad, gir utvidet påtalekompetanse, så betyr dette at de delegerer noe av denne kompetansen til politiadvokaten, og man får «utvidet påtalekompetanse». I de alvorlige sakene må man derimot fortsatt sende anmodning til Statsadvoktene for å avgjøre påtalespørsmålet, og i de aller alvorligste må man sende helt opp til Riksadvokatembetet.

Har man tatt ut, eller fått tatt ut tiltalte av Statsadvokaten, så går man i retten med denne som aktor. Da er det påtalemyndigheten som har bevisbyrden og påtalemyndigheten skal da bevise at tiltalte har utvist tilstrekkelig skyld og komme med et forslag til retten om en passelig straff for handlingen. Endelig avgjørelse av skyldspørsmålet og straffeforslaget er det retten som tar.

Som politijurist har man politimyndighet og dermed politiskilt og uniform, men hvorfor sier man da at man er ansatt i påtalemyndigheten?

Politiet og påtalemyndigheten er adskilte myndigheter, og slik det er i de aller fleste andre vestlige land. Vi har derimot i Norge (og Danmark) valgt en løsning som gjør at påtalemyndigheten er integrert i politiet, noe som gjør at det er et nært og godt samspill mellom påtalejurister og polititjenestemenn under etterforskningen. Vi er likevel adskilt og vår rolle er å være objektiv og styre vår vurdering av bevisene i saken. I denne vurderingen skal vi lete etter bevis som både taler for og mot straff, og for at påtalemyndigheten skal ta ut tiltale, må vi føle oss overbevist om gjerningspersonens straffeskyld, og mene at vi kan føre tilstrekkelige bevis for straffeskylden i retten. Er ikke dette lengre oppfylt, så er det vår objektive plikt å stanse straffeforfølgningen, det vil si å henlegge.

Håper dette var til info 👮🏻

7010DDC4-7FBA-484D-92F2-CAD6E2E1226B.jpegLik politiadvokat-bragelius på facebook.

 

Tenker du over valgene dine?

Tenker du over valgene dine?

Det er høst og regnet slår mot vinduet slik det også har gjort hele sommeren. Regnet inviterer ikke til annet enn å sitte inne, og det ser ikke ut til å gi seg med det første. Det er lett å bli tungsinnet av et slikt vær, men jeg velger å fokusere på gleden av å kunne sitte inne under teppe med en varm kaffekopp. Været gir derimot et handlingsalternativ: tid til ettertanke, noe jeg tror vi alle har godt av. For hvor ofte tar du deg egentlig tid til å tenke over valgene dine, meningene dine eller hvem du er som person? Hvor ofte tar du deg tid til å tenke over hva jeg kan gjøre for å bli et bedre menneske? Hvor ofte tar du deg tid til å tenke fremfor å handle på autopilot?

Jeg mener ikke at du skal sette deg ned for å finne ut hvordan du skal redde verden, og jeg er helt sikker på at du er god nok slik du er, men hvis du aldri tenker etter, vet du da at det du gjør er riktig?

Helt siden jeg lærte å skrive så har jeg skrevet dagbok, og jeg gjør det fortsatt. Det kan gå uker i mellom eller det kan bli flere ganger om dagen, alt etter som. Jeg skriver i jeg-form og til meg selv, nærmest som en personlig rådgiver. Har noe gått til helvete så setter jeg ord på det som gikk galt, og dersom noe engasjerer meg så skriver jeg ned tankene mine. Poenget er å få meg til å reflektere, tenke og vurdere. Dermed kan jeg unngå samme feil igjen og jeg kan stå for meningene mine når stormen måtte komme. Dette er selvsagt ikke skuddsikkert. Til tross for refleksjon så gjør jeg fortsatt gjentatte feil, og jeg sier, tenker og mener ting som ikke alltid er gjennomtenkt. Jeg prøver likevel å være bevisst på meg selv, for poenget her er å prøve.

Det forundrer meg derfor at så mange ikke prøver, at så mange handler og mener uten tanke for det de gjør. En ting er de ekstreme ytterpunktene som meninger om at homofili er en styggedom fordi bibelen sier så, uten noen gang å ha tenkt over selvmotsigelsene og de logiske brister den presenterer. Eller de som demonstrerer sammen med nynazister, uten noen gang å ha tenkt over hvorfor de hater og at hatet kanskje er ugrunnet.

En annen ting er tanker, meninger og handlinger i det daglige. Når du blir provosert, tenker du over hvorfor du provoseres? Når du sier meningene dine, tenker du over hvorfor du mener? Når du handler, tenker du over over konsekvensene?

Hvis du ikke gjør dette, så anbefaler jeg deg å ta deg et øyeblikk for å skrive ned hvorfor du mener, tenker og handler som du gjør. Kanskje lærer du noe nytt, kanskje du blir du bedre kjent med deg selv eller kanskje du ender opp med å tenke at han der bragelius-bloggeren kan ta seg ei pære og gå å legge seg…

Jeg holder uansett fast på at vi alle har godt av å reflektere :)

Lik refleksjons-bragelius på facebook

Du har ingen rett til ikke å bli såret

Du har ingen rett til ikke å bli såret

Som homo er det ikke til å unngå at denne bloggen vil ha et snev av homo. Det har derfor blitt et par innlegg om det som kan minne om en slags homokamp. Rett og slett for å sette fokus på at ting ikke er så enkelt som mange kanskje tror, bare fordi vi har kommet så langt. Jeg håper derimot ikke at dette fremstår som at jeg er en person som lett blir krenket, er selvhøytidelig, eller i verste fall er en som krever seg beskyttet mot å bli såret.

Jeg kan bli forbanna på hatefulle ytringer, kunnskapsløshet og dårlig begrunnede prinsipper, men jeg som alle andre må tåle ytringer som byr meg i mot, at meningene mine blir satt på prøve og at det skapes humor av min legning. Dette fordi vi har ytringsfrihet, og skal ytringsfriheten virke fullt ut så har man ingen rett til ikke å bli såret.

I dag blir debatter avstumpet fordi meninger pakkes inn i bomull før de ytres, men dersom ingen sier fullt ut hva de mener vet vi da hva de faktisk står for? Komikere må gi offentlig beklagelser for spøker noen fant sårende, men dersom man ikke kan spøke fritt vil den politiske korrekte humoren vi sitter igjen med være nok når verden føles for mørk?

Så lenge ytringen ikke rammes av straffeloven så mener jeg man må kunne ytre seg som alt. Jeg sier ikke at det er nødvendig og jeg vil heller ikke høre på alt, men lenge leve ytringsfriheten! Så lenge enkeltpersoner ikke henges ut så mener jeg også man må kunne spøke om alt. Jeg sier ikke at det er klokt og jeg finner ikke alt morsomt, men lenge leve ytringsfriheten!

Jeg sier heller ikke at du må holde kjeft. Si i fra, bekjemp og protester mot alt du finner urettferdig, undertrykkende eller hatefullt, men ikke kvel meninger, debatter eller humor med å hevde at du selv eller andre kan bli såret eller krenket. Du har nemlig ingen rett til å leve i en verden hvor alt er flott, fint og kun passe ubehagelig bare fordi du har fått det for deg at dine meninger, forventninger og toleranse skal være universelle.

Ta deg heller sammen, aksepter at ting kan føles urettferdig og slutt å forvente at alt skal være så forbanna politisk korrekt!

oppgitt, trist og maktesløs

oppgitt, trist og maktesløs

Jeg liker ikke å være sint, men jeg har kort lunte og minimalt med tålmodighet. Derfor klarer jeg sjeldent å ikke bli irritert, jeg klarer sjeldent å ikke bli forbanna og jeg klarer sjeldent å holde kjeft.

Jeg har likevel valgt mine kamper med omhu, for jeg har tenkt at hver kamp trenger ikke å kjempes, og jeg har tenkt at det er ikke alle kamper det er meg å kjempe for. I den siste tiden har jeg derimot kjent en bismak i munnen fordi jeg har holdt kjeft fremfor å si i fra.

Jeg har latt andre snakke legningen min ned fordi jeg ikke har orket diskusjonen, jeg har latt andre fortelle at homofili er synd fordi jeg ikke har orket oppmerksomheten, og jeg har latt andre spy ut av seg usakligheter fordi jeg ikke har orket konfrontasjonen. Jeg har følt irritasjon og sinne, men jeg har funnet større glede i å være stille, himle med øynene og tenke at fy faen de er idioter.

Problemet er de som finner stillheten som en aksept for at slike meninger er greit, de som finner stillheten som en aksept for at min kjærlighet ikke har verdi og de som finner stillheten som en aksept for at gamle prinsipper ikke trenger å endres.

Det har i den siste tiden også skjedd hendelser som har fått meg til å innse det ikke er nok å være stille, himle med øynene og tenke at fy faen de er idioter. Ikke at jeg tror jeg kan endre verden ved å si meningene mine, men ved å si i fra så kan jeg i hvert fall fjerne følelsene av å være oppgitt, trist og maktesløs.

Jeg føler meg nemlig oppgitt over nynazister som får demonstrere fritt. Jeg blir trist når det er min legning de angriper, og jeg føler meg maktesløs når de som skal beskytte rettighetene mine feiler.

Jeg føler meg oppgitt over nynazister som finner styrke til å stanse Pride. Jeg blir trist når det er min legning de angriper, og jeg føler meg maktesløs når jeg forstår at vi ikke har kommet lengre.

Jeg føler meg oppgitt over de som bruker ytringsfriheten som hjemmel til hatefulle handlinger. Jeg blir trist når det er min legning de angriper, og jeg føler meg maktesløs når sverdet virker mektigere enn pennen.

Jeg føler meg oppgitt over at vi fortsatt må kjempe mot gamle fordommer. Jeg blir trist når det er min legning de angriper, og jeg føler meg maktesløs når jeg kjemper mot gamle prinsipper.

Jeg føler meg oppgitt over de som tolker gamle skrifter for å si at jeg er synd. Jeg blir trist når det er min legning de angriper, og jeg føler meg maktesløs når jeg kjemper mot ord de mener er skrevet av Gud.

Jeg føler meg oppgitt over de som risikerer sitt liv i andre regimer. Jeg blir trist når det er min legning de angriper, og jeg føler meg maktesløs når den hjelpen jeg kan gi er så fryktelig liten.

Jeg føler meg oppgitt, trist og maktesløs, men jeg skal i hvert fall ikke holde kjeft.

IMG_3295.jpg

 

Ingen har godt av å være lykkelig

Ingen har godt av å være lykkelig

Denne uken har vi hatt noen etterlengtede solgløtt i Stavanger, og med det ble klagingen over regn byttet ut med klaging over varmen. På den måten passer man alltid på å være misfornøyd. Det kan likevel være vanskelig å være misfornøyd hele tiden, så jeg har samlet noen tips for hvordan du enkelt kan forsure livet.

  1. Stå naken foran speilet og fortell deg selv at du så bedre ut før. Sammenlign med gamle bilder eller med yngre og tynnere modeller. Den beste effekten får du vinterstid når kroppen er passe bleik og julekiloene enda ikke har sluppet taket.
  2. Finn noe å irritere deg over med kjæresten/samboeren/ektefellen. Observer måten han puster, spiser eller går på, for så å bli gretten fordi han både puster rart, spiser merkelig og går snålt. Avslutt med å si at han var bedre før.
  3. Bruk mye tid på å tenke på eksen. Tenk på alle drømmene han tok og de øyeblikkene du aldri får igjen. Minn deg selv på at du kunne hatt et mye bedre liv om bare han bare hadde forandret seg.
  4. Stå opp hver morgen og tenk på alt du ikke har oppnådd. Tenk på alle de morsomme tingene du kunne gjort i stedet for å gå på jobb, og fokuser på alt du ikke får gjort fordi du aldri vil ha nok tid.
  5. Start arbeidsdagen med å fortelle kollegaene dine om alt som irritere deg. Gjenta dette i kaffepausene, på telefonen eller på e-post. Svarer de ikke så send e-post med STORE BOKSTAVER, hjelper heller ikke dette så skriv det på facebook.
  6. Vær kritisk til alle forandringer. Fokuser på at alt var bedre før og finn ting du mener er feilslått, alt fra samfunnsutvikling, teknologisk nyvinning til asylpolitikk duger.
  7. Tenk på at de som styrer landet ikke kan noe og tenk på hvor mye bedre du kunne gjort det selv. Innse hvor lite påvirkningskraft du egentlig har og drit i å bruke stemmeretten.
  8. Bli gretten over at barn og unge ikke leker og oppfører seg som du gjorde. Prøv å finne noe galt med din egen barndom og tenk på at foreldrene dine sikkert gjorde en dårlig jobb.
  9. Vær misunnelig på andres suksess, spesielt de med mye penger. Tenk på at de med mye penger kan gjøre ting du aldri vil ha råd til, og de har sikkert ikke fortjent det heller.
  10. Ønsk at du bodde i et annet land og tenk hele tiden på hvor dyrt, kaldt og kjedelig Norge er. Fortell alle hvor dyrt mat, bensin og alkohol er, og ta frustrasjonen ut på kassadama.
  11. Ergre deg over folk som ikke gjør ting på din måte og vær kritisk til alt du ikke har kommet på selv. Tenk på at dersom noe virker unaturlig så er det unaturlig.
  12. Irriter deg over sosiale medier, spesielt de som blogger. Tenk på alle som ser lykkelig ut i sosiale medier egentlig har det helt forjævlig.

 

IMG_4228.JPG

Sørlandsdrømmen

Sørlandsdrømmen

Også denne helgen har vi flyktet fra Stavanger og ned til Sørlandet hos vår gode venninne M. Det er derimot ikke forunt alle å ha tilgang til sørlandet, men dette kan du gjøre noe med!

Hytter og hus på Sørlandet er booket lang tid i forveien, og de få som er igjen koster en halv årslønning, 16 kameler og en pose hakka møkk. Derfor må du finne alternative måter for å oppnå sørlandsdrømmen på, og jeg har et par tips.

Er du singel så er saken grei. Da er det bare å gå inn på nettet, finne en heit Sørlandsflørt, ta buss for tog til Moi og håpe Sørlendingen ikke sender deg hjem etter kun én natt. Det å stå opp tidlig og servere noe kulinarisk pleier å hjelpe på, og jeg anbefaler halvt-horn-ost-skinke-piffi-varmt. Bare vær litt selektiv når du velger flørten, selv om blaude konsonanter kan gjøre enhver mo i knærne, så er det mye rart der ute.

Er du ikke singel så er ting litt mer komplisert, og utfordringen øker etter antall medlemmer du vil ha med.

Er dere to, men eksperimentelle, kan dere finne dere en heit sørlandsflørt på lik linje med single. Er dere ikke så eksperimentelle, så er det ingenting i veien med å gjøre det samme, dere stopper bare opp før det blir for moro. Si at dere er her for å innta sørlandssommeren og ikke for å gjøre ting dere kommer til å angre på. Så er det bare å gå ut i hagen og nyte solen. Stemningen blir kanskje litt klein, men dere er to og det er ingen som sier dere må omgås sørlendingen dere har invadert.

Med barn involvert så må det litt spissere albuer til. Her må du utnytte sørlendingens frykt for ubehagelige situasjoner. Gå i byen, på cafe eller i parken og lytt etter blaude konsonanter. Når du har oppdaget en jovial sørlending så må to ting være i boks, for det første en stor nok bolig til dere alle og for det andre at han skal sørover innen kort tid. Er dette oppfylt så er det bare å trø til. Si at dette er et perfekt sted for deg og din familie, og at dere blir med tilbake til sørlandet. Sørlendingen vil sannsynligvis prøve å si at det ikke passer, at han ikke kjenner dere eller en hel del andre dårlige unnskyldninger. Avfei alle slike forsøk, gjerne med litt volum i stemmen og vær litt brautete, sørlendingen vil fort si ja for å unngå uønsket oppmerksomhet.

Skal svigertrollene, besteforeldre og hele bøtteballetten være med, så anbefaler jeg å ta en større risiko. Kjør ned til Sørlandet og ikke stopp før du har funnet et stort nok hus. Når alle krav er i boks så er det bare å gå inn døren og rope noe svada som at det ikke var lett å finne frem, men nå er dere endelig her. Ta dere til rette, pakk ut og lat som om dere er gamle kjente. Dersom sørlendingen lurer på hvem dere er så se skuffet ut mens du spør om han ikke kjenner dere igjen? Sørlendingens panikk for pinlige konfrontasjoner vil begrave videre spørsmålsrunder der og da.

Før du vet ordet av det ligger du med beina godt plantet på bordet, mens en redselsfull og forvirret sørlending serverer deg pils, reker og panikkfulle blikk. Du har også fått sol, sommer og tilgang til ei sørlandshytte for all fremtid, takket være mine gode tips.

Lykke til!

IMG_4031

Jeg vet ikke hvem som bor her, men det ser både stort nok ut og veldig trivelig!

Kjønnsroller

Kjønnsroller

Som et homofilt par så får vi en del spørsmål, noen vanlige og andre uvanlige. Det er uansett bedre å spørre enn å gå rundt og lure, men når jeg for 10. gang har sagt at vi ikke har behov for å definere hvem som er mann eller kvinne, så bør ikke din avslutning være – Ja, men noen MÅ jo være damen!

Noen spør derimot ikke, de bare antar, som eksempelvis antagelsen om at vårt samliv er så mye enklere fordi vi er to menn. Tro meg, A er en veldig lett mann å forholde seg til, men det å tolke han kun basert på at jeg også er mann, er like nyttig som å prøve å fikse TV’en med bruksanvisningen til et kjøleskap. Vi har et veldig bra ekteskap, men på lik linje med andre par så har vi våre oppturer og nedturer. Vi diskuterer, vi misforstår, vi irriterer, vi gråter, vi ler, vi har uvaner, gode vaner, gode dager, dårlige dager, det går opp, det går ned, det går hit og det går dit.

Vi har likevel flest solskinnsdager, men dette skyldes at jeg er Brage og han er A. Det har ingenting med mann eller kvinne, Mars eller Venus, feminin eller maskulin å gjøre; er du sammen med et troll, så er det like mye et troll om det har pupper, tissefant eller begge deler.

Forskjellen mellom oss og storparten av andre par er ikke større enn at vi er to menn. Dette aksepterer de fleste, men det at jeg ikke har definert min rolle som enten mann eller kvinne i forholdet, er til stor frustrasjon for mange. Jeg vet ikke hvorfor, jeg trodde at oppgaver og gjøremål i dag var uavhengig av de tradisjonelle kjønnsrollene.

Jeg gjør mine ting fordi jeg er meg og det passer seg slik, og A gjør sine ting fordi han er han. Jeg syr og A strikker, men ingen av oss føler oss særlig damete av den grunn. Jeg graver i potetåkeren og A maler sommerhuset, men det gjør verken meg eller han til mer mann enn den andre.

Jeg unnlater rett som det er å ta ut av oppvaskmaskinen, men det fordi det er forbanna kjedelig og ikke fordi jeg mener det er kvinnfolkarbeid. Noen ganger gjemmer jeg meg for gressklipperen fordi det fryktelig slitsomt, men ikke fordi jeg mener det er mannfolkarbeid.

Så unngå gjerne vaskemaskinen fordi våte klær gir deg frysninger. Løp fra matlagingen fordi matlukt gir deg spasmer. Gå forbi støvsugeren fordi lyden gjør deg dårlig. Flykt fra husmalingen fordi malerkoster gjør deg vondt. Ta avstand fra fisking fordi sjøvann gir deg utslett. Boikott sirkelsagen fordi sagspon gir deg høysnue. Finn på akkurat den unnskyldningen du vil, men ikke fordi menn er menn og kvinner er kvinner…

IMG_4106.JPG

Stolthet og fordommer

Stolthet og fordommer

Denne uken er det Pride i Oslo, og i dag går paraden av stabelen. Jeg skulle gitt mye for å delta selv, men jeg jobber. Det er likevel med stor stolhet at min arbeidsgiver, politiet, har stand inne på festivalområdet og skal delta i paraden.

Pide er fantastisk, men dessverre lokker Pride også ut mye grums.

Jeg snakker ikke om deltakerne, men om de enfoldige som velter ut av seg usmakeligheter, uten helt å kunne stå for det ellers. Alle de som roper «knus homolobbyen», uten helt å skjønne hvorfor. Alle de som vifter med bibelen, uten helt å skjønne dens hovedbudskap. Alle de LHBT’ene (lesbiske homofile, bifile og transpersoner) som vil vi skal være stille og normale, uten helt å kunne definere normalt. Alle de som mener vi ikke trenger Pride, uten helt å forstå hvorfor vi feirer. Alle disse som mener vi skal sitte i ro, forsvinne eller forgå… Alle disse idiotene…

I noen land risikerer homofile dødsstraff, i mer enn 70 land er homofili forbudt og i alt for mange land blir homofile diskriminert. I Norge har vi det ikke slik. I Norge har homofili vært lovlig siden 1972, vi får gifte oss i kirka og vi er vernet mot diskriminering. Slike rettigheter endrer derimot ikke prinsipper, tradisjoner eller holdninger. Fortsatt blir mange utstøtt fra sitt samfunn, utsatt for intoleranse eller mobbet på grunn av personen de elsker eller for den de er.

Jeg har det ganske fint med legningen min, men jeg kan ikke leie mannen min uten at mobilkameraene dukker frem. Jeg kan ikke gi han et kyss uten at det vekker oppsikt. Jeg må ta forhåndsregler andre ikke må, og for mange jeg er en attraksjon på lik linje med en mørkhudet på Ål stasjon i 1952. Jeg har ikke som mål om å bli A4, for mange er jeg annerledes og det er helt greit. Det er derimot ikke greit å tro at vi i 2017 og i de kommende årene ikke trenger Pride.

Gå inn på kampanjen «Gå for meg» så håper jeg du skjønner hvorfor vi trenger Pride. Vi trenger Pride for de som ikke tør å komme ut. Vi trenger Pride for de som ikke blir akseptert av foreldrene eller er redd for å miste vennene sine. Vi trenger Pride for de som gjemmer seg i et heterofilt skall og ser livet passere. 

Vi trenger også Pride for å kjempe for rettighetene våre, de er under angrep hver eneste dag. Vi trenger Pride for å hylle alle de som tok kampen, de kjempet når andre ikke turte. Vi trenger Pride for å vise at vi eksisterer, fordi det finnes de som vil vi skal være usynlige. Vi trenger Pride for å feire kjærlighet, fordi det finnes de som mener vi ikke fortjener den.

Vi trenger ikke minst Pride for å vise stolthet. Mange skulle gjerne sett at Pride kun bestod av «vanlige» menn og kvinner, kanskje ispedd en festlig dragqueen og to, men ikke mer enn hva kristenkonservative tante Anna på 89 kan akseptere. Pride er derimot like mye Knut Arild Hareide som det er halvnakne kropper, fetisjer, dragqueens, pupper, rumper og Gud vet hva. Pride er stolthet til å vise akkurat den du er, til tross for de som mener du burde skjemmes. Stolthet til å kunne vise hud, til tross for de som mener kropp er skam. Stolthet til å vise fetisjer, til tross for de som mener sex er synd. Stolthet til å vise at kjønn kan være et flyktig begrep, til tross for de som mener verden er svart/hvit.

Glem heller ikke at rettighetene våre er kjempet frem av de som turte å være annerledes, de som provoserte og de som utfordret det etablerte.

Så i dag oppfordrer jeg deg til å fjerne litt fordommer og prøve å slippe løs fra et konservativt fengsel. Tenk heller på hvor befriende det må være å få være seg selv, og gjøre akkurat det man vil. Enten det er å få kysse den man elsker uavhengig av kjønn, drite i merkelappene mann eller kvinne eller daske på kjæresten mens det klirrer i kjettinger.

Happy Pride <3

PS: 30. august – 3. september kan du bli med på Stavanger på skeivå

IMG_3801

Enlight1

Kabinsjef-frue

Kabinsjef-frue

 

Jeg utdannet meg til en dagjobb, men må av og til å jobbe kveld, natt og helg en gang i blant. Det skjer så sjeldent at det går helt fint og vaktene er et deilig avbrekk fra en vanlig arbeidshverdag. Denne helgen bød på nattavakt så mens andre har feiret midtsommersnatten ut i det sene nattetimer, har det vært meg, kaffekoppen og en mengde telefoner ut i de sene nattetimer.

Jeg har påpekt tidligere at jeg liker jobben min, men til nye mennesker liker jeg ikke å si hva jeg jobber som. Spørsmålet dukker naturligvis opp etter hvert, men det å si at jeg jobber som politiadvokat er like drepende for en samtale som å si at jeg nettopp har prompa. Enten blir jeg møtt med et stort spørsmålstegn og hvor personen lurer på hva i alle verden gjør en politiadvokat, er ikke alle advokater like? Mens andre bare hører ordet politi og får panikk fordi de tror jeg skal pågripe de for noe de aldri har gjort. Hva en politiadvokat er overlater jeg til wikipedia for å forklare.

Uansett, av disse grunner så pleier jeg å la min mann få svare først. For i motsetning til min jobb så er det ingenting som krydrer en samtale mer enn å si at man er kabinsjef i Norwegian. Etter 45 minutter med flyprat så har alle glemt at jeg også eksisterer.

Jeg er ikke bitter, men det å ha en mann som jobber på fly gjør også at jeg må gjennom de samme spørsmålene også når mannen ikke er til stede. Derfor har jeg blitt veldig rutinert, så rutinert at jeg svarer på spørsmålene før folk får stilt de.

– Ny person: «Hva jobber mannen din med?»

– Meg: «Han jobber som kabinsjef i Norwegian. Det vil si at han leder de øvrige i kabinen både med hensyn til sikkerhet og service. Turnusen hans er 4 dager fri og 5 dager på jobb, han kommer som oftest hjem og må sjelden overnatte ute. Vi vet derimot ikke om han skal jobbe dag eller kveld før et par uker før, det er litt dumt. Han flyr både innenlands og utenlands, men ikke på langdistanse, og nei han har ikke faste ruter. Vi har billige billetter, men kun på standby og vi risikerer å bli strandet på Las Palmas i 14 dager om vi ikke planlegger godt nok. Hvor han flyr nå vet jeg ikke, jeg bryr meg ikke. Jeg sluttet å bry meg fire dager etter vi ble sammen. Han kan være i Roma, på Lanzarote eller blant Lofotøyene for alt jeg vet. Så lenge han kommer hjem til avtalt tid og middagen ikke blir kald, kan han ha vært på toppen av Galdhøpiggen for min del. Det å spørre en som flyr hver dag om hvor han skal, er som å spørre en kontoransatt om hvilken kulepenn han kommer til å bruke i dag, så interessant er det.»

– Ny person: «Åååååja! Han flyr ja! Jeg har jo egentlig litt flyskr…»

– Meg: «NEI! Jeg driter i om du har flyskrekk! Jeg driter i at du opplevde kraftig turbulens den gangen du skulle feire jul med tante Anna i ’96. Jeg driter i at du liker SAS bedre fordi de gir deg en gratis kaffekopp. Jeg driter i at du en gang møtte en festlig homofil mann i kabinen som sa bla bla bla….  JEG. DRITER. I. DET! Men ok, jeg skal ikke være helt iskald, det er trist at du har flyskrekk, får løs mage før charterreiser eller mistet bagasjen på Fornebu i ’95. Tingen er at så like mye som en lege har lyst å tafse på vortene dine på fritiden, har jeg lyst å høre om alt flyrelatert bare fordi jeg er gift med kabinsjef! Vi er plassert i en situasjon fordi livet ville det slik, og vi skylder ingen å måtte akseptere alt annet vas som følger med».

– Ny person: «…»

Så folkens! Jeg liker ikke å snakke om om flyrelaterte ting…

IMG_3699.jpg