Homo i politiet

Det har vært et mål for meg ikke å skrive så mye fra jobben min i denne bloggen, rett og slett fordi jeg liker å skille jobb og privatliv. Jeg får likevel en del spørsmål om hvordan det er å være homo i politiet, og dette er spørsmål som jeg merker kommer av en slags forventning om at det å være homo i politiet må være utfordrende. Det er kanskje ikke så rart, tradisjonelt sett har nok politiet ikke vært det arbeidsstedet homofile har strømmet til, og landets aviser elsker å skrive historier som får politiet i dårlig lys, enten det er konservatisme eller diskriminering.

Jeg kan ikke skrive for andre enn meg selv, men jeg tenker det kan være greit å fortelle en gang for alle om hvordan jeg opplever det å være homo i politiet.

Først og fremst, jeg er en åpen homo og jeg trenger sjeldent å fortelle det til andre mennesker. Jeg tror ikke at jeg er så veldig annerledes, men jeg har nok stereotyper som gjør at det er lett for andre å forstå at jeg er homo. Jeg er meg selv, og jeg har aldri hatt behov for å late som noe annet. Jeg presiserer dette fordi jeg synes det er viktig å ha i bakhodet at jeg er ikke en homo som glir inn i mengden og ikke risikerer diskriminering fordi jeg er akkurat spiselig nok for de som mener «Det er helt greit med homser altså, men hvorfor må de alltid være så jævla homo?». Jeg er homo, jeg er stolt og jeg er akkurat den jeg er!

Da jeg startet som politijurist i politiet mars 2015 var jeg spent som man alltid er i en ny jobb. Jeg var aldri redd for ikke å bli tatt godt i mot på grunn av legningen min, politiet har tross alt stilt opp i Pride-parader, men man vet aldri hvem kollegaene sine blir. Jeg har likevel fra første dag blitt tatt i mot med åpne armer og jeg kan ikke huske en eneste gang å ha blitt behandlet annerledes, følt meg diskriminert eller opplevd ubehagelige situasjoner på grunn av legningen min.

Jeg har aldri fått kommentarer som har vært sårende, aldri hørt meninger jeg har stusset over og aldri opplevd holdninger som har vært foreldet. Ting trenger derimot ikke å være uttalt for at man opplever diskriminering, diskriminering kan komme i form av små hint, blikk og oppførsel som  gjør at man blir behandlet annerledes. Jeg har heller ikke opplevd noe av dette i politiet.

Dette er en selvfølge, men det er ikke en selvfølge over alt. Man leser stadig vekk i aviser om LHBT’er som blir diskriminert på arbeidsplassen basert på legningen sin. Selvfølgen bør likevel være størst hos politiet som fremst av alle skal gå frem som en god rollemodell, og derfor er det fantastisk å konstatere at min arbeidsplass nettopp gjør det.

Så til dere som lurer, i politiet er jeg og har alltid blitt mottatt som bare Brage, verken mer eller mindre. De få gangene jeg må tenke over min legning i sammenheng med det å jobbe i politet er de gangene folk utad spør. Det sier vel litt!

IMG_1605

2 kommentarer om “Homo i politiet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s