Forferdelige, syndige meg

I helgen har jeg vært på Sørlandet, også kalt bibelbelte. Det fører meg fort tilbake til min egen ungdomstid som var full av Jesus, den Heilage Ande og Vår Herre. Årsaken var ikke min mor, far eller andre familiemedlemmer, men at jeg som en forvirret liten ungdom ikke helt visste hvor jeg skulle eller hvem jeg var. Jeg hadde vært innom Frelsesarmeen, men det ble kjedelig i lengden, så sammen med ei venninne oppsøkte vi en pinsemenighet. Vi dro kun for å se på de rare som talte i tunger, men før jeg visste ordet av det var min glade og grensesprengende ungdomstid erstattet med gudsfrykt, dommedagsprofetier og homsehat.

Jeg holdt ut et par år, for selv om det innebar våkenetter med frykt for helvete, så var det blitt en del av meg. Min mor så med stor bekymring på en sønn som visnet hen, men det var lite hun kunne gjøre. Det hadde nok vært enklere hadde jeg vært en vill og festglad ungdom, enn at jeg gravde meg ned i bibelstudier, gudsdyrking og selvhat.

Mamma gjorde det eneste rette ut fra situasjonen, hun fortalte meg hver dag at jeg var verdifull enten jeg likte jenter eller gutter. For det er noe rart med mødre, de fornemmer ting andre ikke ser. Jeg visste jeg likte gutter, men jeg var overbevist om at jeg kunne endre dette ved å be sterkere, høyere og bedre. Til tross for iherdige forsøk våknet jeg opp like homofil som dagen før, og jeg var sikker på at det var min tro som ikke var sterk nok. Jeg var til slutt så sikker på at jeg skulle til helvete at jeg flere ganger tenkte det var best å avslutte alt selv. Et liv som synder på jorden var ikke verdt å leve.

Jeg forsøkte aldri, takket være mamma. For selv om hennes påminnelse om at jeg var verdifull føltes som et angrep på hele min overbevisning, så innså jeg sakte men sikkert at det var noe var riv ruskende galt med det jeg ble innprentet av menigheten.

Jeg kuttet ut alt, og som en nyklekket og forvirret kylling kom jeg ut av skapet. Like venneløs som en nyklekket og forvirret kylling ble jeg også. Frykten for Satan, Helvete og Gud forsvant ikke like fort, det skulle ta mange år, men i dag er min kunnskap basert på generell skepsis, logikk og vitenskap. Ut fra generell skepsis utfordrer jeg Guds eksistens, ut fra logikk tviler jeg på bibelens innhold som Guds ord og ut fra vitenskap vet jeg at strenge religiøse leveregler er skapt av kontrollerende og utspekulerte individer, ikke Gud.

En god stund gikk jeg rundt og sveiv og visste verken hvordan en homo så ut eller hvor man fant disse. Helt til den dagen da mamma kom hjem med en annonse om ungdomsgruppa til LLH (Landsforeningen for lesbiske og homofile, nå foreningen FRI). Tanken på å gå dit var forskrekkelig, men mamma (som skulle vise seg å være første mor som noen gang hadde ringt på vegne av noen) var lei av einstøingen sin, så hun ringte leder og sa hun hadde en homo som trengte å møte andre homser. Før jeg visste ordet av det så hadde jeg en avtale om å dra på ungdomsgruppa.

Ungdomsgruppa fikk selvtilliten og meg på rett kjøl, og i løpet av kort tid fikk jeg venner, kunnskap og troen på meg selv. Jeg gikk fra å være en grå, redd og anonym figur, til å være en fargeklatt. Jeg gikk fra en som aldri sa noe, til han som aldri holder kjeft. Jeg gikk fra å hate livet, til å nyte hvert øyeblikk.

I dag har vi fått en åpen og inkluderende kirke, i hvert fall storparten, men vi har fortsatt konservative menigheter, frikirker og sekter. For hver slik jeg passerer så lurer jeg på hvor mange sitter der inne og ikke tørr å komme ut? Hvor mange sitter der inne og hater seg selv? Hvor mange ser på verden utenfor og tror det er et forferdelig syndig sted? Hvor mange vurderer å avslutte alt fordi de tror livet ikke er verdt å leve? Hvor mange har vi allerede mistet?

Jeg har sluttet å be om endring for meg selv, men jeg ber fortsatt om endring for verden.

IMG_4143

Kom ut, kom frem! Det blir bedre, jeg lover!

 

6 kommentarer om “Forferdelige, syndige meg

  1. Har bare ein ting og si.Godt du kom deg ut i fra den barndom/ungdomsøkende tida.
    Det søket i de kirkelige kretser kan gjør mer vondt en godt. Å brenna i helvetesild vil me jo ikje 😱😱
    Mammå de er ei reddende engel for någen enhver hun har evnen til å se alle med hjerte sitt.
    Eg er glad du er blitt ein så trygg og oppegående person som hvet å setta pris på livet. Masse glad i deg

  2. Tilbaketråkk: Jeg fikk sparken!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s